Adjektiv

Repetisjon: Hovedmønster for bøying av adjektiv

Adjektiv er ord som beskriver substantiv og pronomen. Vi bøyer adjektiv etter substantivet/pronomenets kjønn, i entall og flertall, og i ubestemt og bestemt form.

Ubestemt form

Hankjønnsformen og hunkjønnskjønnsformen er identiske^[1]. I intetkjønn legger vi til –t, og i flertall legger vi til –e i alle kjønn.

• Hun har en fin kjole, ei fin veske og et fint skjerf.
• Hun har fine kjoler, fine vesker og fine skjerf.

Når adjektivet står foran substantivet, slik vi ser i eksemplene over, kaller vi det for attributiv posisjon. I attributiv posisjon har adjektivet ubestemt form når det står sammen med et substantiv i ubestemt form. Adjektivet har bestemt form når det står foran et substantiv i bestemt form.

Adjektiv kan også stå alene etter verbene være og bli. Dette kaller vi predikativ posisjon. Adjektivet har alltid ubestemt form i predikativ posisjon selv om substantivet vanligvis har bestemt form.

• Kjolen er fin. Veska er fin. Skjerfet er fint. Skoene er fine.

Bestemt form

Vi bruker adjektiv i bestemt form foran substantiv i bestemt form. Da må vi også ha en bestemt artikkel foran adjektivet. Vi bruker den i hankjønn og hunkjønn, det i intetkjønn og de i flertall for alle kjønn. Alle adjektiv i bestemt form slutter på –e.

• Hun kjøper den fine kjolen, den fine veska, det fine skjerfet og de fine skoene.

Dette kaller man ofte dobbel bestemthet, men man kan også kalle det trippel bestemthet fordi det er tre elementer i bestemt form: en bestemt artikkel, et adjektiv i bestemt form og et substantiv i bestemt form.

Repetisjon: Andre bøyingsmønster

1. Korte adjektiv på bare én stavelse som slutter på vokal, får dobbel –t i intetkjønn.
   • Ny: et nytt hus

2. Adjektiv som slutter på –ig får ikke –t i intetkjønn.
   • Billig: et billig skjerf

3. Nasjonalitetsord på –sk får ikke –t i intetkjønn.
   • Norsk: et norsk flagg

4. Lånord på –isk får ikke –t i intetkjønn.
   • Praktisk: et praktisk hus

5. Adjektiv på –e og –a bøyes ikke.
   • Moderne/rosa: et moderne hus, et rosa skjørt

6. Adjektiv med dobbel konsonant mister én konsonant før –t.
   • Grønn: et grønt skjørt

7. Adjektiv på –el,–en og –er får sammentrukket form i flertall. Vi fjerner –e i stammen av ordet før vi legger til endelsen –e. Hvis adjektivet har dobbel konsonant, reduserer vi til én konsonant.
   • sliten – slitne, svimmel – svimle, usikker – usikre

8. Adjektivene liten og annen har spesiell bøying:
   • en liten gutt - ei lita jente - et lite barn - små barn
   • en annen by - ei anna dame - et annet sykehus - andre medisiner

Repetisjon: Gradbøying av adjektiv

Hovedregel for gradbøying

Vi gradbøyer adjektiv etter hovedregelen på denne måten:

Når vi skal sammenlikne noe, bruker vi ofte komparativ. Vanligvis bruker vi komparativ form sammen med enn:

• Kjolen er finere enn skjørtet.

Noen ganger dropper vi å sammenlikne direkte, og komparativ form står alene uten enn:

• Synet blir dårligere (enn da vi var unge).

Andre bøyingsmønster

Adjektiv som ender på -ig og -som får bare -st i superlativ.

• hyggelig - hyggeligere - hyggeligst^[2]
• morsom - morsommere - morsomst

Adjektiv som slutter på -el, -en og -er, mister denne -e’en i komparativ og superlativ form:

• enkel - enklere - enklest

Mange adjektiv får mer og mest foran seg i stedet for endingene -ere og -est. Det gjelder mange adjektiv som ender på -sk og -e. I tillegg gjelder dette mange lange ord, utenlandske lånord og adjektiv som er dannet av partisippformen av verb:

• praktisk - mer praktisk - mest praktisk
• moderne - mer moderne - mest moderne
• skadet - mer skadet - mest skadet

Noen adjektiv får en annen vokal i komparativ og superlativ og endelsen -re i komparativ. Enkelte adjektiv får en annen ordform i komparativ og superlativ. Adjektivene nedenfor må man derfor lære som unntak:

I tillegg gradbøyer vi også noen kvantorer^[3] og adverb^[4] på samme måte som adjektiv:

Bestemt form av adjektiv i superlativ

Komparativformen er ubøyelig. Superlativformen slutter på -e i bestemt form, og vi har bestemt artikkel foran adjektivet.

• Dina er høyere enn Alex. Dina er høyest. Dina er den høyeste.
• Åse er eldre enn Knut. Åse er eldst. Åse er den eldste.

Bruk av komparativ og superlativ i sammenlikning

Når vi sammenlikner to personer eller to ting, bruker vi komparativ.

• Åse er eldre enn Knut.

Når vi spør om en sammenlikning av to personer eller to ting, bruker vi superlativ.

• Hvem er eldst av Åse og Knut? / Hvem er den eldste av Åse og Knut?

Ny grammatikk: Komparativ uten sammenlikning

Noen ganger bruker vi komparativ i faste uttrykk med en bestemt betydning. Vi kan si både Hun er ei gammel dame og Hun er ei eldre dame. I det siste eksempelet sammenlikner vi ikke med noen selv om vi bruker komparativ form. Ordformen eldre refererer i stedet til en bestemt alder. I praktisk språkbruk er ei eldre dame yngre enn ei gammel dame, selv om eldre betyr høyere alder når vi sammenlikner! Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) er eldre mennesker mellom 60 og 74 år. Gamle er de som er over 74 år.

Ny grammatikk: Adjektiv brukt som substantiv (substantiverte adjektiv)

Vi kan bruke adjektiv alene som substantiv. Dette kaller vi substantiverte adjektiv. Uttrykkene viser vanligvis til personer.

• Sykehjemmet i Fjordvik trenger flere ansatte personer.
• Sykehjemmet i Fjordvik trenger flere ansatte.

Vi ser at adjektivet følger adjektivbøyinga også når vi bruker det som substantiv. Adjektivet får endelsen -e både i bestemt form og i flertall, og vi må bruke bestemt artikkel i bestemt form.

Vi kan også bruke komparativ form av adjektiv som substantiv:

• Mange eldre mennesker må bo på sykehjem.
• Mange eldre må bo på sykehjem.

Når vi snakker generelt, bruker vi ofte bestemt form intetkjønn som substantiv:

• Når en person dør, trenger familien noen ganger hjelp med å ordne det praktiske. (= de praktiske oppgavene i forbindelse med et dødsfall)
• Sykepleieren noterer det viktigste i rapporten. (= opplysningene som er mest relevante i en rapport)

Verb

Ny grammatikk: S-passiv

I en aktiv setning har vi et subjekt som gjør noe og et verb i aktiv form.

• Kirurgen opererer pasienten.

I en passiv setning slutter verbformen på -s eller -es. Det som var objektet i den aktive setningen, blir subjektet i den passive setningen.

• Pasienten opereres.

Vi forteller vanligvis ikke hvem eller hva som gjør noe, men vi fokuserer på hendelsen. Hvis vi likevel vil si hvem som utfører handlinga, kan vi inkludere denne informasjonen sammen med preposisjonen av.

• Pasienten operereres av kirurgen.

I eksemplene nedenfor kan man se endringa fra aktiv til passiv. Vi ser den som utfører handlinga i parentes.

Vi bruker verb i s-passiv i infinitiv og presens. Når vi vil uttrykke framtid eller fortid, må vi sette modale hjelpeverb foran infinitiv i passiv.

Ny grammatikk: Verbene stå, ligge, sitte, legge (seg) og sette (seg)

Når vi snakker om hvilken posisjon noe eller noen har, bruker vi verbene ligge, stå eller sitte. Verbet sitte bruker vi bare om levende vesener (mennesker/dyr).

• Boka ligger på gulvet. (horisontal/flat)
• Barnet ligger i senga. (horisontal/flat)
• Koppen står på bordet. (vertikal/oppreist)
• Cecilie står på kjøkkenet. (vertikal/oppreist)
• Barnet sitter på teppet. (vertikal/oppreist)

Når vi snakker om en overgang til en ny posisjon, bruker vi verbene legge eller sette.

• Cecilie legger boka på bordet. (horisontal/flat)
• Cecilie setter koppen på kjøkkenbenken. (vertikal/oppreist)
• Mora legger barnet på stellebordet. (horisontal/flat)
• Mora setter barnet i vogna. (vertikal/oppreist)

Når en person endrer posisjonen sin, bruker vi de refleksive verbene sette seg og legge seg.

• Cecilie setter seg foran PC-en.
• Knut legger seg på sofaen.
• Hun la seg klokka elleve i går. (Betyr: Hun la seg for å sove.)

Husk at det refleksive pronomenet må være i samsvar med subjektet:

• Kan du sette deg her?
• Jeg må legge meg nå.

Vi kan vanligvis se på en ting om den ligger horisontalt eller står vertikalt, men noen ganger er det ikke så lett. Selv om fat er flate, bruker vi sette og stå. Det vanlige er at bestikk ligger, mens servise (glass, fat osv.) står.

• Cecilie setter fatene på bordet. Fatene står på bordet.

Om steder, bygninger, avdelinger og rom bruker vi vanligvis ligge.

• Fjordvik ligger mellom fjord og fjell.
• Sykehuset ligger i Fjordvik sentrum.
• Rehabiliteringsavdelinga ligger i andre etasje.

Det er vanlig å bruke verbene ligge, stå, sitte og gå sammen med andre verb for å fortelle at en aktivitet har en bestemt varighet i nåtid, fortid eller framtid:

• Åse lå og sov hele ettermiddagen.
• Cecilie sitter og tenker på sommerferien.

Legg merke til bøyinga av verbene.