Adverb

Ny grammatikk: Setningsadverbialer

Setningsadverbialene forandrer betydningen til hele setningen. Setningsadverbialene står vanligvis rett etter det fintitte verbet (eller subjektet hvis subjektet ikke står først i setningen) i helsetninger^[1]. I leddsetninger står setningsadverbialene alltid mellom subjektet og det finitte verbet^[2].

• Fatima er ofte trist.
• Før var Fatima ofte trist.
• I det siste har Fatima ofte vært trist.
• Fatima forteller at hun ofte er trist.

Noen setningsadverbialer kan stå først og/eller sist i helsetningen i tillegg til midt i setningen:

• Fatima har dessverre følt seg trist i det siste.
• Dessverre har Fatima følt seg trist i det siste.

• Hjemmesykepleien skal snart komme.
• Snart skal hjemmesykepleien komme.
• Hjemmesykepleien skal komme snart.

Mange setningsadverbialer forteller noe om frekvens, for eksempel aldri - sjelden - ofte - vanligvis - alltid. Andre setningsadverbialer sier noe om sikkerhet/usikkerhet, for eksempel sikkert - sannsynligvis - kanskje - ikke. Andre vanlige setningsadverbialer er bare, også og snart.

Når vi har flere setningsadverbialer i setningen, står ikke vanligvis sist:

• Han har sikkert ikke kommet.

Repetisjon: ikke + heller

Hvis setningen er negativ, kan vi ikke bruke også sammen med ikke. Vi må bruke heller sammen ikke. Heller kan stå foran ikke eller helt sist i setningen:

• Fatima vil ikke flytte på sykehjem. Fatima vil ikke være på dagsenteret.
• Fatima vil ikke flytte på sykehjem. Hun vil heller ikke være på dagsenteret. / Hun vil ikke være på dagsenteret heller.

Repetisjon: adverb med to former

Noen adverb har to former: én for verb med bevegelse og én for verb uten bevegelse:

• Fatima sier at hun ikke vil dra dit. (dit - med bevegelse)
• Fatima trives når hun er der. (der - uten bevegelse)

Formene med bevegelse bruker vi ofte sammen med verb som gå, dra, reise og kjøre. Husk at vi aldri bruker preposisjon foran disse adverbene.

Repetisjon: Adverb med endelsen -t

Adjektiv beskriver substantiv eller pronomen. Vi kan dessuten bruke intetkjønnsformen av adjektiv (med endelsen -t) for å beskrive et verb. Da bruker vi adjektivet som adverb.

• Knut har tung pust. (= adjektiv)
• Knut puster tungt. (= adverb)
• Arne var en høy mann. (= adjektiv)
• Cecilie snakker høyt. (= adverb)

Noen adjektiv får ikke -t i intetkjønn (se kapittel 3). De får heller ikke -t når de brukes som adverb:

• Bjørgs hørsel er dårlig. (= adjektiv)
• Bjørg hører dårlig. (= adverb)

Vi kan gradbøye adjektiv som brukes som adverb:

• Bjørg hører dårlig. (= adverb, positiv)
• Gerd hører dårligere. (= adverb, komparativ)
• Bjarne hører dårligst. (= adverb, superlativ)

Hvis adjektivet har uregelmessig bøying, får også adverbet uregelmessig komparasjon:

• Bjørg ser godt. (= adverb, positiv)
• Gerd ser bedre. (= adverb, komparativ)
• Bjarne ser best. (= adverb, superlativ)

Ny grammatikk: adverb med uregelmessig komparasjon

Noen adverb kan bøyes i komparativ og superlativ. Adverbene som er laget av adjektiv, har samme komparasjon som adjektivet (se over). Noen få andre adverb har uregelmessig bøying:

Ny grammatikk: gradsadverb

Vi kan bruke adverb for å uttrykke en gradering, for eksempel veldig, meget, relativt, nokså, ganske og litt. Disse adverbene kan beskrive både et adjektiv, et annet adverb og kvantorer.

• Fatima er nokså trist. (Adverbet beskriver et adjektiv.)
• Hjemmesykepleien kommer ganske sjelden. (Adverbet beskriver et adverb.)
• Alex spiste veldig mange epler. (Adverbet beskriver en kvantor.)

Hvis adjektivet eller adverbet står i komparativ, kan vi bruke enda for å forsterke:

• Fatima er enda tristere enn før. (Adverbet beskriver et adjektiv i komparativ)
• Hjemmesykepleien kommer enda sjeldnere enn før. (Adverbet beskriver et adverb i komparativ.)

Adjektiv

Ny grammatikk: adjektiv med endelsen -t

Vanligvis bruker vi adjektiv med endelsen -t når adjektivet er i ubestemt form og står sammen med et substantiv i intetkjønn eller pronomenet det (se kap. 3):

• et fint hus
• Huset er fint.
• Det er fint.

Noen ganger bruker vi intetkjønnsform av adjektivet selv om subjektet ikke er et substantiv i intetkjønn. Subjektet kan være et substantiv, en å-setning eller en at-setning:

Når vi bruker intetkjønnsformen i slike setninger, uttrykker vi smak, mening eller vurdering. Adjektivet må stå i predikativ form (etter være eller bli), og substantivet må stå i ubestemt form. Vanligvis kan vi tenke oss en infinitiv i setningen:

• Gulrot er sunt å spise.

Ubestemt form av substantivet sammen med intetkjønnsform av adjektivet uttrykker noe generelt. Vi bruker bestemt form av substantivet sammen med adjektiv i hankjønn, hunkjønn, intetkjønn eller flertall hvis vi snakker om et konkret eksemplar som vi karakteriserer:

Hvis adjektivet ikke står i predikativ form, må vi også bøye det i hankjønn, hunkjønn, intetkjønn og flertall:

• Hun kjøpte dyre grønnsaker på REMA.

Ny grammatikk: adjektiv i bestemt form, men substantiv i ubestemt form

Når vi bruker adjektiv sammen med genitiv av substantivet (når noen eier noe), setter vi -e (bestemt form) etter adjektivet, selv om substantivet er i ubestemt form. Adjektivet er ofte i superlativ.

• Fatimas psykiske helse er dårlig. (Den psykiske helsa til Fatima er dårlig.)
• Sykehjemmets eldste beboer heter Solveig Lind. (Den eldste beboeren på sykehjemmet heter Solveig Lind.)

Vi bruker også bestemt form av adjektivet hvis det står mellom en possessiv og et substantiv i ubestemt form:

• Min gode venn Paul har bursdag i dag.
• Hennes gamle mor har dårlig helse.

Noen ganger bruker vi bestemt artikkel og bestemt form av adjektivet, men substantivet står likevel i ubestemt form. Det gjelder spesielt navn på enkelte steder/objekter/institusjoner.

• Den røde plass (navnet på plassen foran Kreml i Moskva)
• Det hvite hus (navnet på presidentboligen i Washington D.C.)
• Den norske bank (DNB) (navnet på en institusjon/bedrift)