I fjor fikk Margrethe Jensen ved NTNU i Trondheim opprykk til professor, cirka ti år etter at hun var ferdig med doktorgraden. I dette intervjuet forteller hun litt om å jobbe ved universitetet.

Intervjuer: Jeg vil gjerne høre mer om jobben din. Kan du starte med å fortelle om høydepunktet i karrieren din?

Margrethe: Jeg synes at det er et vanskelig spørsmål. Det er ikke en enkelthendelse, men jeg føler en dyp glede over tverrfaglig samarbeid. Spesielt blir jeg glad når forskere fra ulike fagområder greier å publisere sammen. Jeg har en artikkel som ikke har kommet ut, men som har blitt antatt til et stort internasjonalt tidsskrift. Den er jeg veldig stolt av fordi vi var to fra mitt fag og to medisinere som jobbet sammen.

I: Du er altså mer opptatt av faget enn av din personlige karriere?

M: Definitivt.

I: Utgjør professortittelen en forskjell i jobben din?

M: Nei, i hverdagen har den ingen betydning, bortsett fra for lønna, som selvfølgelig er viktig. Likevel øker statusen etter at man har fått professortittelen. Mange sier at man har økte sjanser til å få forskningsmidler hvis en professor er prosjektleder. Dessuten er en professor forpliktet til å løfte andre enn seg selv. Det handler ikke bare om din egen karriere. Man har i tillegg ansvaret for et helt fagfelt.

I: Hvordan opplevde du prosessen fram mot å bli professor?

M: Jeg synes at den var ganske tøff. Det var nyttig å skrive søknaden, for man må skrive en grundig oversikt over forskningen sin, men det tok lang tid før jeg fikk tilbakemelding, nesten ett år. Jeg fikk først beskjed om at jeg ikke fikk opprykk. Jeg har inntrykk av at komiteen så på samarbeid som noe negativt. Fordi jeg har samarbeidet i mange av mine artikler, stilte de spørsmål ved min selvstendighet. Det var ganske tøft.

I: Vil du anbefale en karriere i akademia til andre?

M: Nei, i utgangspunktet ikke. Selv om jeg er glad i jobben min, har det vært mye motgang. På universitetet er det vanskelig å få fast jobb, så jeg vil ikke at andre skal måtte være midlertidig ansatt i år etter år, men jeg kan kanskje anbefale det til noen som har de rette egenskapene. Man må være selvstendig og forberedt på dårlig økonomi i noen år. Det holder ikke å være flink.