Leddsetninger

Repetisjon: leddsetninger (ordstilling)

En leddsetning er en del av en helsetning. En leddsetning kan ikke stå alene. Vanligvis bindes en leddsetning til ei helsetning med en subjunksjon, for eksempel at, fordi, når, da, hvis eller som.

• Det er vanlig at babyer gulper.
• Babyen roer seg når den ligger på brystet til faren.
• Dette er vanskelig å gjennomføre i praksis fordi det ikke er nok jordmødre.

I en helsetning er det mulig å forandre rekkefølgen på leddene. Det finitte verbet (presens eller preteritum) må alltid stå på plass nummer 2, men vi kan for eksempel begynne setningen med et subjekt eller et adverbial:

• Babyen er sulten nå. (Subjektet først)
• Nå er babyen sulten. (Adverbialet først)

I leddsetninger er rekkefølgen alltid den samme. Vi starter leddsetningen med en subjunksjon. Etterpå kommer subjektet, setningsadverbialet^[1] (for eksempel aldri eller ikke) og så kommer verbet:

• Helsetning: Ella har ikke sovet nok.
• Leddsetning: Ella gråter fordi hun ikke har sovet nok.

En leddsetning kan også stå først i helsetningen. Leddsetningen har samme ordstilling både når den står først og sist i helsetningen. Når leddsetningen står først i helsetningen, må vi sette komma^[2]. Når leddsetningen står sist i helsetningen, setter vi ikke komma:

• Carolina går tur med babyen når været er fint.
• Når været er fint, går Carolina tur med babyen.

• Carolina går ikke tur med babyen når været ikke er fint.
• Når været ikke er fint, går ikke Carolina tur med babyen.

Verbet må stå på andreplass i helsetningen også når en leddsetning står først i helsetningen.

Repetisjon: subjunksjoner

1. fordi^[3]: Vi bruker subjunksjonen fordi når vi vil fortelle hvorfor noe skjer/skjedde:
   • Carolina er trøtt. Hvorfor? Carolina er trøtt fordi Ella gråt mye i natt.

2. at: Vi bruker subjunksjonen at etter verb som like, synes, vite, mene og tenke.
   • Cecilie synes at Fjordvik sykehjem er en flott arbeidsplass.
   • Vi bruker også at i indirekte tale^[4]:
     • Cecilie sier: Fjordvik sykehjem er en flott arbeidsplass. (direkte tale)
     • Cecilie sier at Fjordvik sykehjem er en flott arbeidsplass. (indirekte tale)

3. om: Vi bruker subjunksjonen om i indirekte ja-/nei-spørsmål:
   • Jordmora: Har du tenkt noe på prevensjon? (direkte ja-/nei-spørsmål)
   • Jordmora spør om Carolina har tenkt noe på prevensjon. (indirekte ja-/nei-spørsmål)
   Vi bruker også subjunksjonen om i uttrykk som lure på om (= ha et spørsmål om) og det spørs om (= å uttrykke tvil om noe):
   • De lurer på om Ella legger på seg nok.
   • Det spørs om Åse greier å gå igjen uten hjelp.

4. da: Vi bruker subjunksjonen da når vi snakker om noe som skjedde bare én gang (eller i én tidsperiode) i fortida:
   • Cecilie ble glad da hun fikk jobben på Fjordvik sykehjem. (tidspunkt i fortida)
   • Carolina var ofte kvalm da hun var gravid. (periode i fortida)

5. når: Vi bruker subjunksjonen når vi snakker om framtida eller om noe som vanligvis skjer eller skjedde:
   • Christian skal ha pappapermisjon når Ella er seks måneder. (framtid)
   • Dina pleier å spise litt når hun kommer hjem fra skolen. (vanligvis)
   • Ben pleide å synge for Dina når hun skulle legge seg (da hun var yngre). (Vanligvis i fortida; hver gang Dina skulle legge seg)

6. hvis: Vi bruker subjunksjonen hvis når vi beskriver et vilkår eller en betingelse for at noe skal skje:
   • Hvis du ikke skynder deg, kommer du for seint til bussen.

7. mens: Vi bruker subjunksjonen mens når noe skjer (skjedde / skal skje) samtidig:
   • Carolina hviler litt mens Christian triller Ella i vogna.

Ny grammatikk: andre subjunksjoner

1. dersom: Subjunksjonen dersom er et synonym til hvis:
   • Helsestasjonen kan kontaktes ved behov dersom foreldrene har spørsmål.
   • Helsestasjonen kan kontaktes ved behov hvis foreldrene har spørsmål.

2. om: Subjunksjonen om kan også være et synonym til hvis og uttrykke en betingelse / et vilkår, men hvis kan aldri brukes i indirekte tale eller i andre faste uttrykk der vi bruker om, for eksempel handle om eller spørre om.
   • Om det skjer noe, kan du ringe meg.
   • Hvis det skjer noe, kan du ringe meg.

3. før: Vi bruker subjunksjonen før når vi vil beskrive rekkefølgen på handlinger:
   • Først spiser Cecilie frokost. Etterpå går hun på jobb.
   • Cecilie spiser frokost før hun går på jobb.

4. mens: Vi kan bruke mens når vi beskriver at noe skjer samtidig som noe annet (se over). Vi bruker også mens for å uttrykke en motsetning. Da skriver vi komma foran leddsetningen. Foran andre leddsetninger bruker vi ikke komma.
   • Carolina vil gjerne gifte seg, mens Christian synes at det er fint å være samboer.

Repetisjon: det som pronomen, subjekt, artikkel, demonstrativ

Det brukes i mange forskjellige sammenhenger på norsk:

1. Pronomen: Vi bruker det som pronomen når vi refererer til et substantiv i intetkjønn:
   • Cecilie jobber på sykehjemmet i Fjordvik. Det (= sykehjemmet) ligger i sentrum.

2. Bestemt artikkel: Vi bruker det som bestemt artikkel foran adjektiv i bestemt form sammen med intetkjønnsord i entall:
   • Cecilie har et rødt og et grønt eple i matpakka si. Hun spiser det røde eplet først.

3. Demonstrativ: Vi bruker det som demonstrativ sammen med et intetkjønnsord i bestemt form entall når vi peker på noe som er langt borte:
   • Cecilie bor i det huset (der borte).

4. Formelt subjekt: Vi bruker det som subjekt når vi ikke har noe annet subjekt i setningen, for eksempel i setninger om været eller i forskjellige tidssetninger:
   • Det regner i dag.
   • Det var mandag i går.

5. Objekt: Vi bruker det som objekt i forskjellige typer setninger:
   • Hvordan har du det?
   • - Trives du i den nye jobben din, Cecilie? - Ja, det gjør jeg. (kortsvar^[5])

Ny grammatikk: det-setninger

Det finnes også andre typer det-setninger:

1. Det + verb: Vi bruker det + forskjellige verb når vi snakker om ting som vi kjenner eller føler^[6]:
   • Det gjør vondt (i ryggen, i magen …).
   • Det svir (i øynene). / Det klør (på ryggen).

2. Det + ny informasjon: Når vi introduserer ny informasjon i ubestemt form, bruker vi vanligvis det som foreløpig subjekt. Det egentlige subjektet kommer senere i setningen:
   • Det (foreløpig subjekt) har flyttet inn en ny beboer (egentlig subjekt, ubestemt form) på sykehjemmet.
   • Det (foreløpig subjekt) er mange ansatte (egentlig subjekt, ubestemt form) i helsesektoren.
   Vi kan også starte setningen med et adverbial. Selv om vi starter med et adverbial, må det foreløpige subjektet stå foran det egentlige subjektet:
   • I dag har det (foreløpig subjekt) flyttet inn en ny beboer (egentlig subjekt) på sykehjemmet.
   • I tillegg finnes det (foreløpig subjekt) private tilbud (egentlig subjekt).

3. Det er + adjektiv + å + infinitiv: På norsk kan infinitiv med å være subjekt eller objekt i en setning. Vi foretrekker å plassere infinitiv langt bak i setningen. Vi starter setningen med det. Være kan stå i alle verbformer og i kombinasjon med modalverb. Å + infinitiv kommer seinere i setningen. I slike setninger kaller vi det foreløpig subjekt. Å+ infinitiv kaller vi egentlig subjekt. Adjektivet står i intetkjønn.
   • Det (foreløpig subjekt) er bra å knipe (egentlig subjekt) flere ganger om dagen.
   • Det (foreløpig subjekt) kan være vondt å amme (egentlig subjekt).
   • Det (foreløpig subjekt) var godt å hvile (egentlig subjekt).
   Vi bruker det selv om setningen begynner med et adverb:
   • Ofte er det vondt å amme.

4. Det er + at-setning: På norsk foretrekker vi også å plassere at-setninger langt bak i setningen. Vi starter setningen med det + være. Verbet være kan stå i presens, preteritum, presens perfektum eller preteritum perfektum. Senere i setningen kommer at-setningen. Adjektivet i setningen står i intetkjønn.
   • Det er vanlig at babyer gulper.
   • Det var fint at du kom på Ellas navnefest.

5. Det som subjekt/objekt: Vi bruker ofte det som subjekt eller objekt for å referere til en hel setning:
   • - Det er vanlig at babyer gulper. - Det er bra å høre. (Det = Det er vanlig at babyer gulper.)