Verb

Repetisjon: verbformer (bøying og bruk)

Når vi bøyer verb, legger vi til endelser til verbets stamme. Stammen er infinitiv uten siste –e. Hvis verbet ender på en annen vokal eller er kort (én stavelse), er stammen og infinitiv identisk.

Stammen får disse endelsene når vi bøyer verb:

Imperativ form av verbet lager vi ved å ta bort -e fra infinitiv (= stammen av verbet). Når infinitiven er kort (én stavelse), er infinitiv og imperativ det samme. Imperativsetninger er helsetninger uten subjekt. Vi bruker imperativ for å gi instruksjoner / kommandere:

• Ta til venstre i neste kryss.
• Ring meg når du kommer hjem!
• Pust vanlig gjennom maska.

Vi kan også ha imperativsetninger med ikke. Ikke kan stå foran eller etter verbet.

• Ikke snakk så høyt!
• Gå ikke der!

Infinitiv er formen på verbet som vi finner i ordlister. Infinitiv slutter ofte på -e eller en annen vokal. Vi bruker infinitiv

1. uten å etter modalverb i presens eller preteritum:
   • Cecilie vil vite litt mer om sykehjemmet.

2. med å etter verb som begynne, like, slutte, ønske:
   • Cecilie liker å lese om kvelden.

3. med å etter preposisjoner:
   • Pasienten fikk hjelp til å snu seg.

Modale verb:

Når et modalverb står sammen med et verb som uttrykker bevegelse, for eksempel gå eller dra, dropper vi ofte bevegelsesverbet:

• Cecilie skal (gå) hjem nå.
• Ben vil (reise) til Frankrike i ferien.

Modalverbet skal bruker vi ofte for å uttrykke framtid. Vi bruker skal om framtid hvis vi har en plan, eller hvis vi har bestemt noe:

• Cecilie skal jobbe dagvakt i morgen.
• Alex skal begynne på skolen i høst.

Når vi snakker om noe som vi tror kommer til å skje i framtida, men uten at noen har bestemt det, bruker vi ofte vil skriftlig og kommer til å + infinitiv muntlig:

• Jeg tror at det vil regne i morgen.
• Jeg tror at det kommer til å regne i morgen.

Presens slutter ofte på -(e)r. Vi bruker presens

1. om noe som skjer nå:
   • Ingrid forteller om sykehjemmet.

2. om noe som skjer vanligvis/regelmessig:
   • Cecilie drikker en kopp kaffe i lunsjpausen hver dag.

3. om framtid. Når vi bruker presens om framtid, har setningen vanligvis en tidsreferanse. Verbet uttrykker ofte forandring eller overgang, for eksempel begynne, bli eller flytte:
   • Cecilie begynner i den nye jobben i morgen.

4. om fakta:
   • Kols er en kronisk sykdom i lungene.

Preteritum slutter på -et (verb i gruppe 1), -te (verb i gruppe 2), -de (verb i gruppe 3) eller -dde (verb i gruppe 4). Dessuten er det mange uregelmessige verb. Uregelmessige verb har vanligvis ikke endelse i preteritum, men mange skifter vokal. Vi bruker preteritum

1. om noe som sluttet i fortida. Vi bruker ofte preteritum sammen med tidsuttrykk for fortid:
   • To uker senere ringte lederen for helse- og omsorgsetaten i kommunen.
   Det er ikke nødvendig med et tidsuttrykk i hver setning. Når en kontekst for fortid er etablert, bruker vi preteritum i alle setningene i teksten/fortellinga.
   • Cecilie bodde i Frankrike før (før etablerer kontekst). Hun jobbet på et sykehus. Hun trivdes godt i jobben sin.
   Vi trenger ikke nye tidsuttrykk i de to siste setningene over fordi konteksten for fortid er etablert. Derfor må vi fortsette å bruke preteritum.

2. når vi spør om når noe skjedde i fortida:
   • Når flyttet familien Hansen-Vidal til Norge?

Presens perfektum består av har + partisipp. Partisippformen slutter på -et (verb gruppe 1), -t (verb gruppe 2), -d (verb gruppe 3) eller -dd (verb gruppe 4). Vi bruker presens perfektum når en handling eller hendelse i fortida har en konsekvens for nåtida:

1. Noe skjedde i fortida, men tidspunktet er ikke spesifisert. Vi har fokus på resultatet eller konsekvensen for nåtida. Det er ikke så viktig når det skjedde.
   • Cecilie har flyttet til Norge. (Resultat/Fokus: Hun bor i Norge nå.)
   • Knut har fått kols. (Resultat/Fokus: Han har kols nå.)

2. Noe begynte i fortida og er ikke avsluttet/ferdig ennå.
   • Knut har hatt kols i noen uker. (Han har fremdeles kols.)
   • Familien Hansen-Vidal har bodd i Norge i noen år. (De bor her fremdeles.)

3. Noe skjedde i en tidsperiode som ikke er over, for eksempel i dag eller i år:
   • I dag har Cecilie vært på jobb.
   • I år har det regnet mye.

Preteritum eller presens perfektum?

Ny grammatikk: presenssystemet og preteritumssystemet; preteritum perfektum

I norsk tar vi utgangspunkt i når noe skjer eller skjedde når vi skal velge verbform. Når vi forteller om noe som skjer nå, bruker vi presenssystemet. Når vi bruker presenssystemet, er det bøyde (konjugerte/finitte) verbet alltid i presens. Når vi forteller om noe som skjer i nåtid («NÅ»), bruker vi presens perfektum for å fortelle at noe annet har skjedd på et tidligere tidspunkt («før nå»). Vi bruker presens futurum for å fortelle at noe skal skje senere («etter nå»).

Presenssystemet:

Når vi forteller om noe som skjedde før (i fortida), bruker vi preteritumssystemet. Når vi bruker preteritumssystemet, er det bøyde (konjugerte/finitte) verbet alltid i preteritum.

Når vi forteller om noe som skjedde i fortida («DA»), bruker vi preteritum perfektum for å fortelle at noe annet hadde skjedd på et tidligere tidspunkt («før da»). Preteritum perfektum er hadde + partisippformen av hovedverbet:

• Cecilie og Ben hadde laget middag. De spiste sammen.

Vi knytter ofte slike setninger sammen med subjunksjonene etter at eller da:

• Etter at Cecilie og Ben hadde laget middag, spiste de sammen.

Vi bruker også preteritum perfektum når vi snakker om en periode som begynte i før-fortida og ikke var over i fortida («da»):

• Knut hadde sovet dårlig i flere uker. Derfor var han ofte trøtt om morgenen.

Dessuten bruker vi preteritum perfektum når noe skjedde før noe annet i fortida med fokus på resultatet for fortida:

• Vi hadde spist middag. Derfor var vi mette.

Ny grammatikk: verbet få

Vi kan bruke verbet få som hovedverb. Få betyr at noen gir deg noe:

• Jeg fikk ei bok av Cecilie på bursdagen min. (Cecilie ga meg ei bok på bursdagen min.)

Vi bruker også få når vi beskriver ei forandring fra å ikke ha noe til å ha noe:

• Han har fått kols. Han har kols nå.
• Hun har feber. Hun fikk feber i går kveld.

Vi bruker også få som hjelpeverb. Da står få sammen med infinitiv av hovedverbet. Få som hjelpeverb kan ha forskjellige betydninger:

1. Ofte betyr få å få lov til:
   • - Mamma, får jeg se på TV? - Du kan få se på TV etter middag.
   • Så hyggelig at jeg fikk komme i dag!

2. Vi kan også bruke få sammen med verbene vite og høre. Det betyr at du nå vet noe som du ikke visste før.
   • Cecilie fikk høre i rapporten at Knut Hansen hadde følt seg dårlig i natt.
   • I går fikk Cecilie vite at hun hadde fått jobben på sykehjemmet.

Preposisjonsuttrykk

Repetisjon: for … siden; i …; om …

For … siden:

Vi bruker preposisjonsfrasen for … siden sammen med verb i preteritum. Mellom for og siden har vi et tidsuttrykk i ubestemt form entall eller flertall.

• Pasienten hadde et hjerteinfarkt for to uker siden.
• Cecilie spiste middag for en time siden.

I:

1. Vi bruker i når vi snakker om en periode. Tidsuttrykket står i ubestemt form entall eller flertall. Verbet forteller om perioden var i fortida, er nå eller skal være i framtida.
   • Cecilie studerte i tre år. (Periode i fortida)
   • Cecilie har jobbet i fem timer allerede. (Periode i nåtida)
   • De skal være på ferie i tre uker. (Periode i framtida)

2. Vi bruker også i foran årstall, måneder og høytider og i mange andre tidsuttrykk. Substantivet er noen ganger i ubestemt form og noen ganger i bestemt form. Derfor må man lære uttrykkene som vokabular.
   • I 2015 flyttet familien Hansen-Vidal til Fjordvik.
   • Cecilie har bursdag i mars.
   • I påsken liker mange nordmenn å gå på ski.
   • I morgen har Cecilie fri.

Flere eksempler:

Dagen før i går = i forgårs
Dagen etter i morgen = i overmorgen

3. Vi bruker i foran årstider når vi snakker om ei årstid innenfor ett år i fortid eller framtid. Substantivet står i ubestemt form. Verbet bestemmer om årstida var i fortida, er nå eller er i framtida:
   • I sommer var familien Hansen-Vidal på ferie i Portugal. (fortid)
   • I sommer har det regnet ofte. (nåtid, periode som ikke er over)
   • I sommer skjer det mye i Fjordvik. (nåtid)
   • I sommer skal Dina reise alene til Frankrike for første gang. (framtid)

Om:

1. Vi bruker om for å uttrykke framtid. Tidsuttrykket står i ubestemt form entall eller flertall. Verbet står i presens eller presens futurum.
   • Cecilie skal begynne på jobb om tre timer.
   • Toget går om to minutter.

2. Vi bruker om foran årstider og deler av dagen for å uttrykke at noe skjer regelmessig eller vanligvis.
   • Beboerne på sykehjemmet spiser frokost klokka ni om morgenen.
   • Cecilie liker å lese om kvelden.
   • Om vinteren er det mye snø i Fjordvik.

3. Vi bruker også om når vi snakker om en spesiell kveld, en spesiell sommer etc. i fortid eller framtid:
   • På lørdag skal Cecilie jobbe om kvelden.
   • Cecilie og Ben giftet seg i 2003. Bryllupet var om sommeren.

Ny grammatikk: flere tidsuttrykk

På:

1. Vi bruker preposisjonen på sammen med dager. Hvis navnet på dagen står i ubestemt form entall, betyr det den nærmeste dagen. Verbet forteller om dagen var/er i fortida eller er i framtida.
   • På lørdag jobbet Cecilie dagvakt. (fortid)
   • På lørdag skal Cecilie jobbe dagvakt. (framtid)

2. Vi bruker også på sammen med dager i ubestemt form flertall. På + substantiv i ubestemt form flertall betyr at noe skjer (eller skjedde) regelmessig eller vanligvis. Verbet forteller om dagene var/er i fortid, nåtid eller framtid.
   • På søndager spiser familien Hansen-Vidal ferske rundstykker til frokost.
   • Da familien Hansen-Vidal bodde i Frankrike, spiste de de ferske croissanter på søndager.
   • På tirsdager har de til nå alltid spist fisk på sykehjemmet. (Nå spiser de suppe på tirsdager.)

3. Vi bruker på for å beskrive hvor lang tid det tar å gjøre noe ferdig:
   • Cecilie går til sykehjemmet på noen minutter.
   • Dina gjorde leksene på tjue minutter.

4. Vi bruker på sammen med ikke og verbet i presens perfektum (eller preteritum perfektum hvis fortellingen er i preteritum) for å fortelle om en periode der noe spesielt ikke har/hadde skjedd:
   • Han har ikke trent på mange år, så han er i dårlig form.
   • Jeg hadde ikke sett ham på tre uker. (= Det var tre uker siden jeg så ham sist.)

Siden:

Vi bruker siden + tidsfrase (tidspunkt, ikke periode) med verbet i presens perfektum (eller preteritum perfektum hvis fortellingen er i preteritum) for å fortelle om en periode som ikke er/var over:

• Hun har hatt feber siden tirsdag. (= Hun fikk feber på tirsdag og har fremdeles feber.)
• Cecilie har jobbet på Fjordvik sykehjem siden august. (= Hun begynte å jobbe på Fjordvik sykehjem i august og jobber fremdeles der.)

Til:

Vi bruker til sammen med årstider i bestemt form for å si noe om årstida som kommer:

• Til høsten skal Alex begynne på skolen. (= høsten som kommer)