Grammatikk - NTNU

9 Grammatikk

Verb: Presens perfektum

Presens perfektum (som i har kjøpt) er laget ved å bruke hjelpeverbet å ha og perfektum partisipp av hovedverbet: har + kjøpt = har kjøpt.

Vi bruker presens perfektum når:
1. Vi fokuserer på konsekvensene av en handling i fortid og ikke på når det hendte:

Yosef har spist.
(Konsekvens: Han er ikke sulten.)

2. Noe som startet i fortida og som fremdeles pågår:

Ali har bodd i Norge i to år.
(Han bor fremdeles i Norge.)

3. Vi kan spesifisere tidspunktet, som også inkluderer nåtida, for eksempel i dag, i år, alltid , aldri:

Hva har du gjort i dag?

Ordstilling: Når ei setning ikke starter med subjektet, står subjektet mellom hjelpeverbet og hovedverbet:

Hva har du gjort i dag?
I dag har Hans vært hos Ali.

Adverb som ikke og også står alltid mellom verbene i presens perfektum:

Han har ikke gjort leksene i dag.
I dag har han ikke gjort leksene.

Svake verb, klasse 1 - 4

Nedenfor står bøyningsmønster for regulære verb i presens perfektum etter samme mønster som det du finner for regulære verb i preteritum i Kapittel 7.

Klasse 1:

Disse verbene får -et i presens perfektum:

Infinitiv	å snakke	å vente	å lage
Preteritum	snakket	ventet	laget
Presens perfektum	har snakket	har ventet	har laget

Klasse 2:

Disse verbene får -t i presens perfektum:

Infinitiv	å kjøpe	å spise	å begynne
Preteritum	kjøpte	spiste	begynte
Presens perfektum	har kjøpt	har spist	har begynt

Klasse 3:

Disse verbene får -d i presens perfektum:

Infinitiv	å prøve	å greie	å leie
Preteritum	prøvde	greide	leide
Presens perfektum	har prøvd	har greid	har leid

Klasse 4:

Disse verbene får -dd i presens perfektum:

Infinitiv	å bo	å bety	å nå
Preteritum	bodde	betydde	nådde
Presens perfektum	har bodd	har betydd	har nådd

Sterke verb:

De sterke verbene har ulike former:

Infinitiv	å dra	å drikke	å finne
Preteritum	dro	drakk	fant
Presens perfektum	har dratt	har drukket	har funnet

Noen sterke verb:

Infinitiv	Presens	Preteritum	Perfektum partisipp
å bli	blir	ble	blitt
å brenne	brenner	brant	brent
å dra	drar	dro	dratt
å drikke	drikker	drakk	drukket
å dø	dør	døde	dødd
å finne	finner	fant	funnet
å forstå	forstår	forsto	forstått
å fortelle	forteller	fortalte	fortalt
å fortsette	fortsetter	fortsatte	fortsatt
å få	får	fikk	fått
å gi	gir	ga(v)	gitt
å gjøre	gjør	gjorde	gjort
å gå	går	gikk	gått
å ha	har	hadde	hatt
å hete	heter	het	hett
å hjelpe	hjelper	hjalp	hjulpet
å komme	kommer	kom	kommet
å le	ler	lo	ledd
å legge	legger	la	lagt
å ligge	ligger	lå	ligget
å møte	møter	møtte	møtt
å se	ser	så	sett
å selge	selger	solgte	solgt
å sette	setter	satte	satt
å si	sier	sa	sagt
å sitte	sitter	satt	sittet
å skrive	skriver	skrev	skrevet
å sove	sover	sov	sovet
å spørre	spør	spurte	spurt
å stå	står	sto(d)	stått
å synge	synger	sang	sunget
å ta	tar	tok	tatt
å treffe	treffer	traff	truffet
å velge	velger	valgte	valgt
å vite	vet	visste	visst
å være	er	var	vært

Hjelpeverb:

Infinitiv	Presens	Preteritum	Perfektum partisipp
å skulle	skal	skulle	skullet
å ville	vil	ville	villet
å kunne	kan	kunne	kunnet
å måtte	må	måtte	måttet
å burde	bør	burde	burdet

Adjektiv:

Adjektivene kan stå i følgende posisjoner (se også Kapittel 5 og Kapittel 6):

1. Som attributt foran substantivet det beskriver: en stor bil

2. Som predikativ etter verb som å være: bilen er stor

I en stor bil er adjektivet plassert foran et substantiv i ubestemt form. Attributive adjektiv kan også stå foran substantiv i bestemt form. Adjektivet får da endelsen -e (på samme måte som i flertall). I tillegg krever
adjektivet bestemt artikkel som må reflektere substantivets kjønn og tall (det vil si artiklene den, det og de): den + store + bilen = den store bilen.

Den såkalte doble genitiven i norsk er spesiell siden bestemt form markeres to ganger. Først finner vi bestemt artikkel (den, det, de) og så bestemt endelse på substantivet (bilen).

Entall			Flertall
Hankjønn	Hunkjønn	Intetkjønn
en stor bil	ei stor stue	et stort bord	store biler/stuer/bord
den store bilen	den store stua	det store bordet	de store bilene de store stuene de store bordene
			de store bilene de store stuene de store bordene

Legg merke til at liten har irregular form:

Entall			Flertall
Hankjønn	Hunkjønn	Intetkjønn
en liten bil	ei lita stue	et lite bord	små biler/stuer/bord
den lille bilen	den lille stua	det lille bordet	de små bilene de små stuene de små bordene
			de små bilene de små stuene de små bordene

Det er to typer setninger i norsk: helsetninger og leddsetninger.

1. Helsetning

Ei helsetning er ei uavhengig setning. Den er ikke del av ei anna setning. Verbet (det finitte verbet, altså verb i presens eller preteritum) står på andre plass unntatt i spørsmål uten spørreord. Der står verbet først:

De bor i Trondheim.
Hvor jobber han?
Går han på norskkurs?

Adverb av typen ikke står etter verbet:

Sami kommer ikke fra England.
Ali går ikke på skolen.
Rana snakker ikke tysk.

Konjunksjonene og og men kan binde sammen helsetninger:

Sami bor i Trondheim, og han går på skolen.
Hans liker ikke norsk ost, men han liker fransk ost.

2. Leddsetning

Ei leddsetning er ei avhengig setning. Vanligvis er den en del av ei helsetning. Ei leddsetning starter normalt med en subjunksjon. I Kapittel 8 finner du tre subjunksjoner:

fordi, at, om

Etter subjunksjonen kommer subjektet og det finitte verbet:

Norsk er vanskelig for meg fordi jeg har bodd i Somalia.
Mamma sier at jeg må øve på å skrive norsk.
Læreren spør om Sami liker seg på skolen.

Adverb som ikke står foran det finitte verbet:

Dina sier at de ikke har mange lekser i Norge.

Ei leddsetning kan også stå først i ei helsetning. I slike setninger vil (det finitte) verbet i helsetninga komme rett etter leddsetninga:

Norsk er vanskelig for meg fordi jeg har bodd i Syria.
Fordi jeg har bodd i Syria, er norsk vanskelig for meg.