Verbene kjenne, kunne, vite

Vi bruker verbet kjenne når vi snakker om personer og steder som vi har personlig erfaring med.

• Yosef kjenner noen de ansatte på butikken.

Vi bruker også verbet kjenne med samme betydning som verbene føle eller sanse. Kjenne og føle kan også brukes refleksivt sammen med et adjektiv om en fysisk og/eller psykisk tilstand.

• Kan du kjenne at jeg presser nå? (Legen presser et sted på kroppen for å kontrollere noe.)
• Inger kjenner en kul i brystet. (Inger føler en kul i brystet.)
• Hun kjenner seg dårlig. (Hun føler seg dårlig.)

Vi bruker verbet kunne når vi snakker om ferdigheter i blant annet språk og praktiske oppgaver. Kunne er også et modalverb.

• Ali kan mange norske sanger.
• Ali kan synge mange forskjellige sanger.

Vi bruker verbet vite om å ha kunnskap om verden.

• Mina vet at Ali ønsker å bytte jobb.
• Jeg vet at hun har kjøpt ny telefon.

Verbene være/bli og ha/få

Hvis vi snakker om noe som varer, og ikke om en forandring, bruker vi vanligvis være eller ha. Hvis vi derimot snakker om noe som forandrer seg, eller noe nytt som skal skje, bruker vi bli eller få.

Bli/få er en slags framtid av være/ha.

Legg merke til dette faste uttrykket med få:

Oppsummering

Passiv

Tidligere har du lært om de fleste verbformene i norsk. Passiv er den siste nye verbformen.

I noen tekster er passiv veldig vanlig. Det er for eksempel i instruksjoner, gamle oppskrifter og bruksanvisninger. I avisoverskrifter, politiske tekster og lover er passiv også vanlig. Vi bruker passiv når det ikke er så viktig å vite hvem som gjorde noe, eller når vi ikke vet hvem som gjorde noe. 

Aktiv: I setningen nedenfor er det subjektet (renholderen) som gjør noe (han eller hun vasker). En slik setning kaller vi en aktiv setning.

Passiv: I setningen nedenfor er det objektet i den aktive setningen (trappa) som er viktigst.  Den blir nå subjekt. Verbet er fremdeles å vaske, men nå får verbet en spesiell form, passiv. En slik setning kaller vi en passiv setning. Vi kan lage passiv på to måter. Vi kan bruke verbet å bli, eller vi kan sette endelsen -s til verbet. Hvis den aktive setningen er i presens, må verbet å bli også stå i presens (vasker > blir vasket). Hvis den aktive setningen er i preteritum, må verbet å bli også stå i preteritum (vasket > ble vasket). 

Vi kan altså lage passiv på to måter på norsk, s-passiv og bli-passiv.

S-passiv

S-passiv lager vi ved å sette ‑s etter infinitiv av verbet. Nedenfor står verbet står nå i presens - vaskes.

S-passiv bruker vi i infinitiv (for eksempel etter modalverb (verb som skal, må, kan) og presens. Infinitiv og presens av s-verb har samme form: å vaskes (infinitiv) - vaskes (presens).

Verb som slutter på andre vokaler enn –e, kan få –es i stedet for –s: tas/taes. Du kan velge hvilken form du vil bruke.

Bli-passiv

Bli-passiv lager vi ved å bøye verbet å bli og sette partisippformen av hovedverbet etter. Presens av å bli er blir, og partisipp av å vaske er vasket.

Både i bli-passiv og s-passiv tar vi bort det opprinnelige subjektet (hvem som gjør noe). Subjektsplassen i setninga kan da fylles av objektet eller det formelle subjektet det. Her skal vi bare se på bruk av objekt som subjekt i passivsetninger:

I presens kan vi velge mellom s-passiv og bli-passiv, mens s-passiv ikke har preteritumsform. Det kan være flere grunner til at vi vil bruke passiv. Vi vil kanskje skjule hvem som gjør noe, eller vi synes ikke at det er interessant. Vi kan også bruke passiv hvis vi ikke vet hvem som gjør noe.

Hvis vi likevel vil si hvem som gjør noe, bruker vi preposisjonsuttrykk med av.

Presens partisipp

Vi lager presens partisipp av stammen av verbet og endelsen -ende. (Stammen finner du ved å ta bort siste -e fra infinitiv: å spise (infinitiv) → spis- (stamme). Hvis verbet ikke ender på -e, er infinitiv og stamme like.

Vi kan bruke presens partisipp som adjektiv foran et substantiv:

• et gråtende barn
• en sjarmerende person

Vi kan også bruke presens partisipp for å beskrive et annet adjektiv:

• Det var bitende kaldt.
• Du er alltid forbausende rolig.

Vi kan bruke presens partisipp i predikativ. Selv om presens partisipp fungerer som et adjektiv, bøyes det ikke:

• Talen var gripende.
• Resultatet var skuffende.

Vi kan også bruke presens partisipp som et substantivert adjektiv.

• De syklende kan bruke veibanen.
• Gående bør holde seg på fortauet.

Presens partisipp av verbene ligge, sitte, stå, gå, være og bo kan vi bruke sammen med verbet bli for å uttrykke at noe som har begynt, varer ei stund.

• Ali var så sliten etter jobb at han ble liggende i sofaen i flere timer.
• Rana møtte ei venninne i butikken i går. De ble stående og prate lenge.

Vi kan bruke presens partisipp etter verbet å komme for å si hvordan noen kom:

• De kom løpende.
• Hun kom hoppende mot meg.